From The Blog

blogg

I begynnelsen …

Jeg får to spørsmål presentert relativ ofte. Det ene er «Hvordan fant du på dette med knapper?» og det andre er «Si meg maler du på knappene?». Svaret på det siste er nei.
Jeg har tenkt å dele historien om EllaStikk med dere. Baktanken er å vekke til livet din, eller deres, gamle drømmer og oppfordre dere til å følge dem!

Jeg fortalte i blogg innlegget «Gløgg og glitrende øyne» om barnebarnet mitt og hennes lek med min knapper. Der sa jeg også litt om meg selv og min mors knappeboks. Barndommens sorgløse dager i ei lita bygd i Vesterålen besto blant annet av smutitting i mammas knappeboks. Jeg tror idag at det var her den første interessen for knapper ble vekket. Siden har disse levd sitt eget liv i underbevisstheten min, og blitt hentet fram innimellom. Den første bevisste tanken på selv å skape knapper kom da jeg tok løs på utdanningsløpet mitt for å bli vernepleier.

I forkant av dette hadde jeg 10 år tidligere gått 3 år på videregående skole studieretning husflids og estetiske fag, som det het dengang. Her lærte jeg mye som er kommet til nytte under EllaStikk’s oppstart. Kontrastene, etter å ha jobbet 10 år med utviklingshemmede mellom de to skoleløpene, var enorme. Det å skulle omsette de tingene som satt i hendene ned på papiret, levere arbeidskrav og oppgaver, var veldig uvant. Jeg slet ærlig talt mye i starten, de konforme kravene til linjeavstand, størrelse på marg og bokstaver holdt på å ta knekken på meg. Det å skulle levere innenfor gitte rammer føltes på en måte kvelende. Uttrykket å svette over bøkene ble en realitet, første halvår utartet seg nesten til et mareritt. I tillegg ble vi utsatt for en læremetode som var in i tiden, PBL, såkalt problembasert læring. Bare begrepet får meg til å kjenne ubehag, men det er en lang historie som har lite med knapper å gjøre.
Litt utpå våren 1. studieår var det en større oppgave som skulle innleveres, og for en gangs skyld var den individuell. Jeg kosa meg. Endelig noe eget! Jeg husker ikke hva den handlet om, men denne ble krydret med noen sitater. Et av dem var fra Peer Gynt, han har møtt Knappestøperen og omtrent disse ordene falt
                     Peer: Kan jeg gå som jeg kom?
                    Knappestøperen: Nei, nå skal du støpes om …

Dermed forsvant jeg inn i en fantastisk verden av farger og former, og av hele den lange oppgaven er det disse dagdrømmene jeg husker. Jeg brukte mange sitater, relatert til ulike temaer underveis i studiet, men akkurat dette tok jeg fram og titta lengselsfullt på innimellom. I de følgende årene var drømmen om knapper blek og fjern. Småunger, studier og siden jobb tok alle mine krefter. Jeg jobba hardt og målrettet for å nå mine mål; fast jobb og sikker inntekt.

Allikevel, på tross av all min travelhet og alle som skulle ha biter av meg, kom drømmen om knappene til meg med ujevne mellomrom. Jeg ristet fortsatt på mamma’s knappeboks og tittet med spenning oppi om det var kommet nye tilskudd når jeg var innom på besøk. Ofte funderte jeg på teknikker og materiale, så for meg mønster og fargespill. I mellomtiden kom faktisk internett og Google, en revolusjon for knappe-elskere. Det hadde gått noen år, ganske mange egentlig, og mine hovedsøk da dette universet åpnet seg var nettopp -> KNAPPER! Hvilken verden!

Fange sola … feste smilet … hente lykke!

Min evige jakt ble jakten på et materiale. Jeg var klar over at det jeg lette etter måtte tåle vask, være lett å jobbe med og tåle tildels røff behandling. Dette søkte jeg etter i årevis, og jeg delte sjelden tankene mine med noen annet enn i en bisetning kanskje. Løsningen kom fra uventet hold.

En god venn, sjelevenn, hadde uten å vite det med seg det jeg trengte. Vi er vanligvis på hver vår side av Europa, men når hun dukker opp her deler vi det meste med hverandre. Hun er en del av min familie, og vi står hverandre nær. På et tidspunkt hadde hun og min datter for seg noe formingsaktivitet i huset vårt. De holdt på mens jeg var på jobb. Da jeg kom hjem lå det spennende ting på bordet. Former og farger var nydelige, det var smykkesteiner og perler. De to hadde skapt et nytt univers. Jeg sto og måpte, ble tørr i munnen og fikk såvidt mumlet frem noen godord.
Jeg fikk beskjed om ikke å ta på dem, de skulle brennes i ovnen. Stor var min forundring da de kom ferdige i min hånd ei stund etter. DER, tenkte jeg, der har vi det! Materialet! Det jeg har lett etter i over 20 år … Det var lett å forme, lett å blande, og brenneprosessen tok ikke all verdens hverken tid eller grader. Dessuten var de hard som stein når de var ferdige. Jeg forsket på dette materialet og fikk etterhvert bekreftet at det ville passe godt til å lage knapper av.

De første forsøksknappene ble festet på krans!

Min venn fra sør var entusiastisk, men litt tvilende til dette med knapper. Sta som jeg er sto jeg på mitt, og vi diskuterte fram og tilbake. Til slutt skjønte vi hverandre. Hun så mulighetene til pene ting til å pynte seg med, men knapper hadde hun ikke hatt i tankene. Nå var hun heltent på tanken. Hun stilte opp og lærte meg en haug med ulike teknikker som hun hadde lært på kurs. Hun hadde deltatt på kurs i produksjon av ting i Fimo eller Polymer Clay det siste året. Vi jobbet og jobbet, hun viste meg og jeg lærte masse av henne. Da hun igjen dro sørover var jeg så godt som klar til å følge drømmen min, – knappedrømmen …

 

Pin It

3 comments

  1. Bente - 19/02/2013 22:22

    Gjett om jeg misunner deg at du fikk lære av noen.
    Har kjøpt inn leire og div grunnutstyr og sitter å glaner på youtube for å lære. Men du verden det er morro.

    Svar
    • EllaStikk - 20/02/2013 21:20

      Det er bare å sette igang. Prøving og feiling hører med, men selvfølgelig, jeg var veldig heldig som hadde en læremester som dukket opp både med inspirasjon og riktig materiale 😉

      Svar
  2. Fargebarn - 20/02/2013 23:24

    Helt sant. Litt marimekko over seg. Herlige kanpper du lager. Tøff du som følger drømmen din. 🙂

    Svar

Have your say