From The Blog

blogg

I skyggen av ROS…

Moldiv_1395681374498

Klangen av «kvinner er kvinner verst» singler i ørene. Som liten jente opplevde jeg det ofte, og som moden kvinne (ja jeg anser meg som det nå, selv om jeg har humor som tilsier en mental alder på høyst 14) er klangen skingrende høy.

En bit jantelov og en bit missunnelse felt sammen med raglanfelling. Nei, man skal saktens ikke stikke hodet fram. Ikke ha for mye å meddele, ikke si noe pent om seg selv og helst ikke om andre heller, være usynlig, men helst på et synlig vis. Så vanskelig kan det sies. I kvinneverdenen skal det svært lite til før du blir oppfattet som brautende, skrytende og altfor dominerende.
Nå går det varmt i svingene her i landet fordi noen har oppdaget at det finnes kvinner som roser hverandre, støtter hverandre og løfter hverandre fram. Det gjøres forsøk på å gjøre ros trendy. Sånt skal man ikke ha noe av. Klask -> smekk fingrene vekk fra tastaturet.

For 25 år siden ble jeg brukt som «fyllmasse» på et kurs, fordi en som var mer berettiget enn meg var syk, på et av datidens fenomener, et kurs kalt «kast deg frampå». Det er det mest nyttige kurset jeg noen gang har deltatt på. Jeg lærte mye, men det er to viktige ting som står klart igjen etter dette fenomenet; å gi ros, og å ta imot ros. Nå må jeg selvfølgelig skynde meg å si at jeg ikke er sååå forferdelig god på å gi ros, temaet jeg er inne på tatt i betraktning, for ellers er det vel noen som går i skyttergravene sine og forfekter at de ikke har hørt noe slikt fra min kant.

Men jeg prøver, ja jeg prøver virkelig. Og jeg øver. Daglig.

Uansett, hvis jeg skal veie de opp mot hverandre, å ta imot og å gi ros, så er det førstnevnte jeg (selv) mener at jeg har hatt størst nytte av: å ta imot ros! Kan du ikke ta imot ros er det også svært vanskelig å gi ros.

Jeg holdt for en tid tilbake et innlegg på en stor konferanse, og ja jeg snakket om et tema som jeg er svært trygg på og ja; jeg var fornøyd med meg selv fordi jeg følte meg trygg og fordi jeg vet når jeg fanger et publikum. Det kjenner man når man står foran en forsamling. En av mine medsøstre sa etterpå i en bisetning, pakket innimellom en masse annet (og sikkert viktigere fordi det handlet om budsjett og tall) at «joda, ho Ella holdt innlegg, blablablabla (Busjett og tall)blablabla det var jo som vanlig bra, bla bla bla» og så gikk verden videre… mens jeg, ja jeg svevde rundt på en rosa bomullsdott og roste meg selv opp i skyene for talen jeg holdt, tok pent imot rosen , takket og klappet meg på skulderen selv og holdt krampaktig fast ved følelsen av å ha holdt et himla godt innlegg. Jeg fikk selvfølgelig tilbakemeldinger fra andre som hadde vært i min hule hånd i den salen, men den som det hadde betydd noe for meg å få ros fra skled elegant videre uten å si noe direkte og personlig til meg.
Hvor ofte har du som kvinne/ jente opplevd dette? Og hvem er det som svikter? Jeg tipper at svaret er at du har opplevd det mange ganger, og jo det er dine medsøstre/ søstre og kanskje dine kvinnelige kollegaer som svikter? Dette er selve kjernen i klangen fra ordspillet «kvinner er kvinner verst». Noen kan jo komme til å tro at de «er noe», og det må for all del ikke bli trendy å gi hverandre ros…

 

 

Pin It

Have your say