From The Blog

blogg

Jakten på Galapagos …

De siste ukene har jeg tittet litt nærmere på en av mine barndoms store helter, Thor Heyerdahl. Kanskje mest fordi det har vært mye i media i forbindelse med Oscar-nominasjonen av filmen «Kon Tiki», men også fordi jeg har tenkt endel på hva som drev ham. Som barn så jeg dokumentarer på det som idag kalles NRK 1, forøvrig den eneste TV-kanalen vi hadde, om denne mannen. Hans reiser til de mest eksotiske hav og øyer var, ja nettopp, eksotisk. Jeg har tenkt mye på hva som fikk han ut på hans ferd, eller ferder, og hva det kostet ham. Han besøkte blant annet på Galapagos, og drømte om å kunne bevise sine teorier. Han ga avkall på familien, forlot både kone og barn for å kunne følge opp jakten på det han hadde bygd sine egne teorier rundt.
Nå skal det sies at under min oppvekst på 60 og begynnelsen av 70- tallet i Vesterålen var det ganske eksotisk nesten uansett hvor man dro, eller kom fra, så lenge man hadde tatt mer enn èn ferge. Jeg husker en nabo som hadde en datter som bodde i Tromsø, det var kjempeeksotisk. Da jeg ble så gammel at jeg begynte på skolen ble jeg kjent med ei jente hvis mor reiste til «syden». Det var så eksotisk at man nesten døde litt innvendig bare ved tanken. Da står det kanskje klart for leserne at herr Heyerdahl’s ekspedisjoner brakte en helt ny og eksotisk dimensjon inn i stua. Ikke så rart at han satte spor!

Tankene mine har dreid seg om å kunne ha evnen til å finne mitt eget Galapagos, et fristed, et sted der følelsene jobber på lag med tankene. Altså stiller det krav om å se på Galapagos som en metafor. Jeg tenker ikke nødvendigvis på en sydhavsøy full av palmer og kokosnøtter, men mer på et fristed, et sted hvor man kan finne en slags ro. Et sted hvor man kobler ut de faktorene som vanligvis stresser en. Jeg har tenkt og tenkt, og det er søren meg ikke enkelt å finne ut av. Jeg vet jo endel om meg selv, selvfølgelig etter snart 50 års drift av denne skuta kalt Ella, så vet jeg det.
Jeg vet feks at jeg finner en egen ro ved et bål. Det gjelder forrestn hele prosessen med å få til et bål. Helt fra de første never- strimlene rives av trestammer og puttes i lomma. Alle tørre pinner knekkes av trær som passeres, og jeg ser målet for meg, bålet. Stablingen av blanding av tørr never og tørre pinner, sistnevnte knekkes i passende biter, ja egentlig helt fra jeg forlater huset og til bålet er nedbrent, så er endel av systemet i skuta mi stengt av. Hele meg befinner seg i en verden bestående av kun ett mål, å få fyr. Alt annet blir uvesentlig. Det skal veldig mye til for å vippe meg av pinnen. Jeg har selvfølgelig opplevd å møte på våryre kviger på min vei, eller en overivrig bålfyrer av en svigerfar, som har kommet i veien for mine bålplaner, men de hører heldigvis til sjeldenheten.

Nå er det jo litt upraktisk å skulle springe rundt å fyre bål hver gang man lengter til Galapagos, så akkurat det skrinlegges ganske fort. Så da er det bare å jakte videre da. Det finnes egentlig utallige ting å velge i, jeg er veldig glad for at det ikke er bare én ting som fenger meg. Jeg liker mangfoldet. Men mangfold stiller også krav, krav om å ta valg.
Jeg kan delta på underfundige reiser ved å skrive, men det er ofte krevende reiser. Jeg skriver meg ofte ut av ting, eller inn i ting. Det hender at skrifter brennes, ja nettopp, på et bål. Så akkurat til dette bruk blir skriving for krevende for meg, for andre kan det nettopp være det som funker.
Siden vi nå befinner oss inne i EllaStikk’s sfære kommer jeg ikke unna tanken på knappene. Denne helga kom jeg til å tenke på yndlingsblomsten min, Forglemmegei, denne sarte, litt unnseelige blomsten som er noe av det vakreste jeg vet. Så da satte jeg igang.

Lurer på om det finnes Forglemmegei på Galapagos?

Jobbingen med Fimo som materialet gir meg nøyaktig det samme som å fyre bål. Fra jeg har en ide og frem til det ligger en ferdig knapp på bordet, slukkes endel av systemene i meg ned. De av dere som strikker kjenner nok til denne følelsen, hvem har ikke bedt de rundt seg om «bare vent litt, jeg skal bare strikke ut pinnen»? Jeg glemmer tid, sted, måltider, tørste og søvn. Det fine med denne aktiviteten er at jeg trenger slett ikke bli ferdig, trenger ikke å brenne ned bålet liksom. Jeg kan stoppe på et punkt, legge det hele bort og ta det frem senere når behovet melder seg.

Dette ligna vel?
Ikke helt etter planen …

Dessuten; idéen trenger ikke å ende opp med det jeg hadde tenkt, underveis ser jeg ting i forandringens lys og resultatet kan være et helt annet enn jeg så for meg i utgangspunktet. Det liker jeg, og jeg kan trekke paraleller til bålet. Hvem har sett to likedanne bål? De blir alltid forskjellig. Slik er det med mine knapper også, det finnes knapt nok to like. Heldigvis kan ingen se inn i tankene våre, og dermed er det ingen andre enn meg som vet hva jeg ser for meg når jeg starter på en knapp.
Jeg har forresten bestemt meg for at jakten på Galapagos skal fortsette, uavhengig av det jeg nå har fortalt om bål og knapper. Jeg liker jakten, og tenker at forandringens lys brenner i livet mitt … og jeg skal bære ved og never til flammen og holde den ved like.
Velkommen til å dele ditt Galapagos hvis du vil! Lov meg i alle fall at du leter etter det!

Pin It

2 comments

  1. Anonymous - 04/03/2013 09:59

    Hei,Ella :-)…det var trivelig lesning på en mandagsmorra,og flotte knapper trylla fram fra dine fingrer.Kjenner på at jeg vil erverve meg nån flere,ja.Kan nu fortelle at nån av de jeg har kjøpt har fått sin plass…ugler på strikka pannebånd…små søte lilla på en barnekjole…store flotte på jakken min,passa perfekt.Ha en fin mandag,hilsen Inger c»,)

    Svar
    • EllaStikk - 04/03/2013 16:58

      Hei Inger 😉 Så koselig at du tok deg tid til å lese! Også høres det veldig bra ut at knappene kommer til sin rett! Blir varm i hjertet av sånt!

      Svar

Have your say