From The Blog

blogg

Kunsten å gi litt mer fan…!

En liten knappestøper har vært på en stor konferanse, og jeg tenker at det er kjekt å dele noen inntrykk med dere fra den.

 

Det er in i tiden. Alle snakker om det. «Alle» sier det. Per Fugelli, Lene Marlin, Solveig Melkeråen. Vi må lære oss å gi litt mer fan! De to sistenvnte hørte jeg på i Tromsø nettopp, på «Kvinner i tiden» konferansen. De står fram og sier det. Per har sagt det mange ganger. De siste par årene har dette blitt et slags mantra. Et mantra som vi alle forsøker å strekke oss mot. Selv om vi så gjerne vil så er det slett ikke enkelt å få det til. Det er de to kvinnene fra konferansen det beste eksempel på. De har begge to gått på snørra, for å si det i klare ordelag. Kunsten de imidlertid begge har lært seg er å formidle dette på en forståelig måte til oss som ikke har vært der ennå, og til de av oss som har vært der, og tusen takk for formidlingen!

Rundt meg i salen sitter de. Kvinner i hundretall. De som kommer til å strene ut døra ved dagens slutt med det som målsetting; å gi litt mer fan! De lange slanke. De med effektive nylakkede negler som ikke bærer et eneste spor av at det siste de gjorde før de gikk ut døra hjemme var å pusse over marmorbenkeplaten med det dyre spesialmiddelet de kjøpte av leverandøren. Ingen ser at bak det perfekte glattpolerte ytre befinner det seg en tankefull mamma som lurer på hvorfor tenåringen ikke kom inn igår kveld. Som lurer på om ikke øynene som titta fram fra dyna på morgenen hadde litt store pupiller? Hun som skjuler under flere lag med primer, concealer, og mineralpudder at der er striper av bekymring i ansiktet hennes. I mengden av kvinner finnes også de som jobber i det offentlige. De som sliter med å se forretningskvinne-aktig ut. Med litt for høye hæler, pentøyet på og som ennå ikke har innsett at det går an å være kun på en plass om gangen. At å ha hus i byen, to hytter på landet, bobil og leilighet i «syden», også betinger en viss tilstedeværelse, alle steder. At å eie ikke betyr det samme som at du kan dele deg opp i fler og benytte deg av alt dette samtidig. De som streber mot dette. Drømmen om alt dette som skal gjøre livet så fantastisk.

20150605_110731

Solveig Melkeråen forteller om prosessen rundt dokumentaren «Flink pike»

 

De små og litt butte, eller som en venninne engang sa om meg «du e nu litt stutt i fesken» finnes også i salen. Uten å legge for mye i utseende til kvinnfolkene kan jeg allikevel finne ett fellestrekk som vi som er «stutt i fesken» har. Vi har alle opplevd å ikke nå opp. Bokstavelig talt. Ting plasseres for høyt. Både i dagligvarebutikken og i klesbutikkene, og kanskje også i livet. Det nytter ikke med høye hæler. Det er mye som befinner seg utenfor rekkevidde hvis man ikke er villig til å vandre rundt på stylter.

Som dere skjønner var vi en ganske sammensatt gjeng i salen. Jeg liker å se på folk, og med min fantasi kan jeg lage historier ut fra ansikter, måter å gå på, og stemninger. Dette er både en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen ligger i at jeg sjelden kjeder meg, forbannelsen ligger i at ikke alle historier er like vakre, noen kan til og med være direkte vonde. Med en så stor sal med kvinner i blir det fort for mye for en liten knappestøper, så jeg må bare slutte å se meg rundt. Lukke meg litt inn i mitt eget. Så sitter vi der da. Mange med et nyervervet, tynnstrikket skjerf i alpakka, som vi gjorde oss fortjent til ved å være «early bird» som det heter på godt norsk og alle med forventninger til en goodiebag til slutt. Mens vi venter på goodiebagen skal vi altså lære. Vi skal ta inn over oss kvinneskjebner. Vi skal erfare lønnsomheten i dette kloke «å gi litt mer fan». Historiene vi får ta del i er sterke.

20150605_144500

Sterkt innlegg av Lene Marlin om å falle dypt og å komme seg opp igjen…

 

Jeg skal ikke lage noe referat fra konferansen. Kvinner bør oppleve den selv. Det jeg kan si er at det er befriende at noen tør å stå fram. Det er befriende at noen tør å sette ord på depresjon og utbrenthet, sette ord på hvor vanskelig det er å IKKE strekke seg for langt. At noen er villig til å dele det faktum at alle kan komme ut for å brenne lyset i begge ender, og falle for fristelsen å tenne på midt på i tillegg. At vi som tilhørerer må innse at det kan skje alle, og at jeg synes det er fint at noen vil blottstille seg ved å dele. Jeg ser at mange gråter, og som den sipelusa jeg er sitter tårene løst hos meg også. Jeg driter i om alt det der jeg ikke fikser rekkefølgen på, altså primer-concealer-pudder, faktisk sitter der det skal lengre eller om det er havna i en grøt på tynnalpakkaskjerfet! Det renner elver nedover, og det gjør vondt i tåretankene mine til slutt. Jeg gjenkjenner ordene om at depresjon ikke er farlig, men at det gjør forferdelig vondt. Jeg ser veien ut. Jeg ser rådene som gis. Gjennom tårehinnen greier jeg til og med å ta bilder.

Så når vi veis ende på dagen. Så spørs det da… om vi er villig til å ta inn over oss faktumet at vi bare skal gi litt mer fan. Jeg tror at det er lurt å tenke over dette, og at vi må øve oss mer på å ta kloke valg. Valg som gjør at vi ikke mister grepet om de tingene vi ikke skal gi fan i. For hvis alle skal gi fan i alt, blir det vel ikke helt enkelt det heller. Da mister vi vel balansen, enten vi går på stylter, høye hæler eller i fotformsko. Jeg tror det er klokt å finne sin egen balanse, og å klare å gi omgivelsene -> og kanskje spesielt våre nærmeste, ballasten med å se hvem vi er og å forstå når vi sier nei. At vi må tåle at noen rundt oss, eller vi selv, av og til lever med lyset slukket, at alt er mørkt, og at vi må trene opp evnene til å lete etter lysbryteren når vi trenger den. Å ikke bare gi fan.

Så var det goodiebagen da… den inneholdt mer av det som jeg sliter med rekkefølgen på (concealer- pudder-primer eller var det omvendt?) og noen glansede magasiner med forsider av perfekte kvinner og boliger, litt å smøre resten av kroppen med både inn og utvendig, samt noe å putte i munnen… så spør du; var det verdt det? Se dét vet jeg ikke. Å det er mest fordi jeg er spent på hvor mange som klarer akkurat det som var temaet: å gi litt mer fan…!

 

20150607_130426

Den etterlengtede goodiebagen…

Pin It

2 comments

  1. Ingjerd - 14/06/2015 13:09

    «Å være god nok som man er.» Ella, du er god nok, både innvendig og utvendig! Bruk innholdet i goodiebagen på en av dine mest sprelske dager og kos deg med det. Til «hverdags» vil vi bære lure på ka som har skjedd me ho Ella 🙂 Du sprer glede, trygghet og god kunnskap til de som møter deg, fortsett med det. Du e ei flott dama som æ e gla førr å ha blitt kjent me.

    Svar
    • Ella - 14/06/2015 16:24

      Tusen takk Ingjerd! Det var en veldig fin tilbakemelding å få! Beundringen er forresten gjensidig 😉

      Svar

Have your say