From The Blog

blogg

To hjerter og en kjeks…

Moldiv_1402834285468

Sakte super jeg i meg litt av min sterke, men dog litt lunkne kaffekopp. Reiser meg, slår ut skvetten som er igjen i koppen og forsyner meg fornøyd med en kopp av nytraktet kaffe som han jeg lever sammen med har brygga. Min kaffeavhengighet er velkjent hos de to jeg bor sammen med, her i huset brukes morrakaffen som rent forebyggende tiltak. 15- åringen kan bremse i stuedøra og se spørrende på meg… før han sier «Har du drukket mange kopper?» er svaret 2 eller under det snur han og forlater, ingenting er så viktig at det ikke kan vente til kopp nr 2 er drukket. Års erfaring har lært ham det. Idag er det søndag og jeg er ferdig med å delta på Kvæfjorduka 2014. To markedsdager ilag med utrolig mange flotte og kreative folk er over. Jeg er alltid fornøyd med slike dager har jeg funnet ut- og det har ingenting å gjøre med den pengemessige verdien av arrangementet. Det har mer å gjøre med den positiviteten jeg møter, – kommentarer på hvor tøft det er, hvor tøff jeg er som tør å satse og spørrende blikk når folk ser på produktene mine. Dette fyller opp «Stå på» kontoen min, og den kontoen er ikke knyttet til noen bank. Den befinner seg inni meg, under huden og inni sjelen min. Derfor koster jeg på meg to hjerter og en kjeks til kaffen idag 🙂

Moldiv_1401980237247

Mange ganger i løpet av det siste året har jeg sett Pippi-sitatet «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert!» brukt i sosiale medier. Jeg skulle ønske at flere jenter kunne lagt bort beskjedenheten og begrensningene sine og etterlevd sitatet. Ikke bare slengt det ut i statusfeltet sitt, men faktisk tatt det i bruk. Min oppvekst i ei lita bygd i Vesterålen (nå også kalt Besterålen) har nok spilt en større rolle enn jeg har kunnet forestille meg på hvem, og hva jeg ble. Da tenker jeg ikke på utdannelse og yrkesvalg, men mer på hvem jeg ble som menneske. Jeg var yngst i en søskenflokk på 5, med de følger det fikk for meg… og det ga meg i allefall en grunnleggende tro på at jeg kunne klare hva-som-helst. Både av muligheter og belastninger som livet gir. Morrakaffen ilag med mor mi, mens storesøskenene mine enten hadde forlatt redet eller var på skolen, masse melk i kaffen og Marie-kjeksen som var gevinst fra Sanitetsforenings møtet, har vært med på å forme meg- gi meg den klokkeklare troen på at under de rette betingelser, og med riktig start på dagen så er intet umulig. Turene til tørrfisklageret som far min jobba på, alle klemmene fra «kaillan» på kaia, turen under kaia hvor floa kom fortere enn tenkt og jeg satt i timevis og venta på fjæra sjø, livredd for å bli oppdaga. Nitidig banking av lestene i fjærsteienene for å få dem tørre nok til at jeg turde å gå heim. Alt dette, summert opp og blandet med livets merkelige svinger har vært med på å forme meg. Å reflektere over dette, se ting i sammenheng og tillate seg å si «Ja, sånn er det, og jeg ble meg!» uten tanke for hva folk vil si, eller tenke for den saks skyld koster litt, ja det er en litt dyrebar sjanse å ta, men jeg tar den! Hvorfor klarer ikke flertallet av oss å beholde troen på at «jeg er unik» inn i voksenlivet? Hvorfor legger vi bånd på oss? Bånd som begrenser våre muligheter til å nå dit vi vil, våre muligheter til å nå våre drømmer?

Jeg har ikke svarene på dette for dere andre, men jeg vet noe av svaret for meg selv. Jeg vandret altså ut av Vesterålen som 17-åring med en ballast som kan beskrives kort slik; en god start på dagen er viktig (=morrakaffen med mor mi), jeg er unik (=samlingen av klemmer fra kaillan på kaia), pluss bare du kommer hjem med tørre føtter går det meste som regel bra. Jeg har dessuten øvd i mange år på å «drite i» hva andre sier/ tenker om meg. Jeg er meg uansett. Selvfølgelig tar jeg en vurdering av meg selv særlig når jeg blir direkte konfrontert, men jeg ønsker ikke å la TANKEN på hva andre vil si begrense meg. Det viser seg at ofte har ingen tenkt eller sagt noe om meg, så viktig er jeg ikke for universets eksistens… så dette bør ikke stoppe meg. Sånn er det for de fleste av oss, men for å nå Pippi-sitatet må man ha litt guts og ikke være redd for hva andre sier. Jeg stoler litt ekstra på folk som klarer å få fram «dette klarer jeg sikkert»- følelsen i meg. Jeg har øvd meg i mange år på akkurat dette, jeg leter og finner fram til mennesker som gir meg denne følelsen. Et eksempel er en temmelig perifer og morsom fyr ved navn Jim Carrey , spander noen minutter av ditt liv til å lytte til ham! Noe av det han sier baserer seg på en tanke om at mye kan gå galt i livet ditt, så hvorfor ikke gjøre det du elsker å gjøre? Det kan selvfølgelig også gå galt, men kanskje det er verdt det?

Vakre Vesterålen...!

Så derfor jenter; la Pippi-sitatet bli sommerens mantra, bruk det for det som det er verdt. Tro på deg selv, kast deg ut i drømmen din, finn fram til småjenta, ta deg en kjeks og etpar hjerter til morrakaffen. Gi deg selv en god start på dagen, ta imot alle klemmer som den gaven de faktisk er, og sist, men ikke minst – hold deg tørr på føttene. Bank lestene dine og gå hjem med hevet hode- du er gull verdt! Dine drømmer ér dine drømmer, drøm dem, lev dem og legg bak deg tanken på hva andre tenker!

GOD SOMMER!

Pin It

2 comments

  1. Ellen Marie - 16/06/2014 15:31

    Kloke ord!
    Stå på, dette har du klart fint!
    Klemmer

    Svar
    • Ella - 17/06/2014 14:55

      Tusen takk! God sommer!

      Svar

Have your say